Hur USA:s krigföring skapar krig utan slut.
Och hur de skandinaviska länder blir brickor i detta moras.
https://tidsskriftet-ip.no/index.php/intpol/article/view/2469/4665
Årgang 78, Nummer 3, side 387–396, 2020, ISSN 1891-1757, tidsskriftet-ip.no, Publisert desember 2020
FOKUS: NÅR KRIG BLIR HVERDAG. MILITÆRAKTIVISME I DE SKANDINAVISKE LANDENES UTENRIKS- OG SIKKERHETSPOLITIKK
Hvordan kan vi forstå skandinavisk militæraktivisme?
Tormod Heier
Forsvarets høgskole, Norge
SAMMENDRAG
Siden Gulfkrigen i 1991 har skandinaviske land deltatt i nesten 30 år med sammenhengende krig, på blant annet Balkan, i Afghanistan, i Irak, Libya, Mali og Syria. Hvordan kan vi forstå denne formen for militæraktivisme? Tradisjonelle teorier fra realismen, institusjonalismen og konstruktivismen gir ingen gode svar. Innenfor organisasjonsteorien derimot, finnes det forklaringer knyttet til begrepet «strategisk kultur». Ved å utforske den strategiske kulturen i USAs militære styrker under krigene i Afghanistan, Irak og Libya trer det frem et tydelig mønster: det bombes for mye på militær side, og det snakkes for lite på diplomatisk side. I USAs doktriner levnes det lite til overs for dialog, forhandling og kompromiss. Dermed blir den strategiske kulturen innad i de militære styrkene et outrert uttrykk for en krigføringsform der operasjonene ses på som et null-sum spill. Resultatet blir oftest systemkollaps i statene som angripes. Denne kulturen har store konsekvenser for små skandinaviske allianseavhengige land: knappe forsvarsressurser trekkes inn i hengemyrerer det er vanskelig å komme ut av, ikke minst fordi koalisjonslederen selv, USA, forårsaker dem.
Nøkkelord: militæraktivisme • kultur • krig • USA • skandinavia
*Kontaktinformasjon: Tormod Heier, e-post: hmo@diis.dk
Avslutning Hvordan kan vi forstå skandinavisk militæraktivisme?
I denne artikkelen stilte vi spørsmålet om hvordan skandinavisk militæraktivisme kan forstås. Med utgangspunkt i den strategiske kulturen som preger amerikanske styrker, og en empirisk forventning om at fienden først og fremst skal nedkjempes militært, kan vi utlede følgende slutning: Skandinavisk militæraktivisme kan forstås som et uttrykk for en rekke mislykkede kriger der USA-ledede koalisjonsoperasjoner har skapt et maktvakuum i statene som har blitt angrepet. I dette maktvakuumet har deretter skandinaviske styrker blitt stående i tiår etter tiår, uten mulighet til å trekke seg ut – med mindre de ønsker å bli «gratispassasjer» i det vestlige sikkerhetsfellesskapet de selv er avhengige av på hjemmebane.
Amerikanske strategier i Sentral-Asia, Midtøsten og Afrika legger først og fremst vekt på sine egne komparative fortrinn i møtet med fienden. Så lenge ingen andre kan måle seg med USAs militære styrke, blir naturlig nok dette virkemiddelet mest brukt sammenlignet med tvangsdiplomatiets «mykere» vektlegging av dialog, forhandling og kompromiss.
Den strategiske kulturen som preger USAs væpnede styrker får dermed en uforholdsmessig stor plass i måten USA-ledede koalisjoner fører krigene sine på. Planleggings- og beslutningsprosessene som styrer de taktiske styrkebidragene fra skandinaviske land vil i all hovedsak være påvirket av amerikanske generaler, admiraler og etterretningsorganisasjoner som, i tråd med innarbeidede normer, regler og forventninger til hvordan kriger skal føres, får et uforholdsmessig stort handlingsrom.
Om forfatteren:
Tormod Heier er oberstløytnant, forskningsleder og professor ved Forsvarets høgskole i Oslo. Han har tidligere jobbet i blant annet Etterretningstjenesten, Forsvarsdepartementet og i Afghanistan. Han har redigert en rekke antologier om norsk og europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Hans siste bok heter Et farligere Norge? (Bergen: Fagbokforlaget, 2019).
