Midt i fleisen – Søkelys på krigsindustrien og andre problemer
Årets vinner 2019: Rustningsindustrien
Av Albrecht Müller (perspektiv fra Tyskland)
Regnskapet ved nyttår er dystert i år. Det militærindustrielle komplekset og militæret vant soleklart, med flere angrep som nesten slo knockout på alle som er bekymret for freden. Selv om vi ønsker å spre håp, er nøkternhet passende med tanke på de drastisk endrede forholdene i år. Her er min liste.
Den 23. desember rapporterte min lokalavis på forsiden, under overskriften «Trumps nye mann for krigen i verdensrommet» at USA hadde lansert en «Space Force» som egen våpengren. Presidenten signerte denne loven som del av forsvarsbudsjettet forrige helg. Dette er et signal for videre opprustning og er en del av trenden.
Den 1. februar 2019 ble det rapportert at USA hadde sagt opp atomvåpenavtalen IMF. Denne oppsigelsen har ligget i kortene siden høsten 2018. «Etter USA, forlater Russland nå også INF-avtalen. Putin leder an i utviklingen av nye kjernefysiske raketter», sier avisen. Uansett har atomvåpen og modernisering av atomvåpnen blitt kraftig revitalisert i år. Vi var kommet mye lengre.
Det siste året er den verdensomspennende forsterkningen av opprustning blitt perfeksjonert. Drevet av NATOs krav om å bruke 2% av bruttonasjonalproduktet på militæret, har dette også blitt perfeksjonert i Tyskland. To personer var spesielt involvert i dette: Ursula von der Leyen, en konservativ politiker som til tross for mange skandaler om konsulenter og slettede mobiltelefondata, praktisk talt uberørt av regjeringens andre handlinger og de andre statsrådene på egen hånd presset videre med opprustningen av Bundeswehr. Angela Merkel gjorde meningsløst den nye CDU-partilederen Kramp-Karrenbauer til forsvarsminister, og hun har siden fortsatt den økte opprustningen. Hvis dette ikke var så trist, måtte man le: to tyske kvinner som pionerer for våpen og krigersk intervensjon.
Nedrustning har gått av moten. Nedrustning ble erklært som en intensjon i 1989/1990. Alt har blitt kastet på skrothaugen.
At Ursula von der Leyen ble utnevnt til Europakommisjonens president i år, er realistisk sett å betrakte som en handling for å ytterligere militarisere EU.
Militærøvelser på den russiske grensen. Ikke noe problem. [..] Dette vitner om normaliseringen av krigshåndverket. 2020 vil fortsette med en stor militærøvelse. Alt dette er forberedt de siste ukene. (NATO-manøver: 37 000 soldater under storøvelsen “Defender 2020”.)
Oppbyggingen av Russland som fiende går som smurt. Putin og Russland blir stadig mer stilisert til å være selve det onde. De siste ukene har dette vært særlig vellykket fordi den russiske regjeringen har blitt holdt direkte ansvarlig for et drap i Berlin. To russiske diplomater ble utvist. Deretter utviste Russland to tyske diplomater.[..]
Propaganda, inkludert kampanjejournalistikk, går som smurt. Som fra en maskin gjentas det om og om igjen: “Russland, aggressoren. Russland annekterte Krim. Russland fører krig i Øst-Ukraina. Russland fører krig i Syria”. Nyanser passer ikke inn i bildet. Og historien blir alltid fortalt forkortet.
Tilliten mellom Vesten og Russland bygges ikke opp. Det såes mistillit. Her hjelper også de vestlige sanksjonene. De er ille for de berørte folkene. De er også ille for Tyskland. Det beste eksemplet er sanksjonene på grunn av Nordstream 2.
Det som engang ble startet med formuleringen “endring gjennom tilnærming” har blitt snudd på hodet. Det som vi har forutsett her, har nå skjedd: en negativ forandring gjennom konfrontasjon. I Russland ville en politiker som i dag igjen forsøkte å skape fred med Vesten, som Gorbatsjov, sannsynligvis ikke ha noe grunnlag. Det er logisk at internt i Russland vil de styrkene seire som krever at man skal være mistenksom og at man må stole på egen styrke, ikke på forhandlinger og nedrustningsavtaler.
Debatten i NATO og i medlemslandene rundt spørsmålet om hvorvidt man kan stole på USA som den allierte med det store kjernefysiske skjoldet, har en underlig, vidtrekkende konsekvens. I Tyskland og også andre NATO-land legges nå til muligheten for en europeisk militærmakt. Dermed har våpenindustrien har fått til en en fantastisk kontring. Industriens bekymring for at våpenkontraktene ville krympe på grunn av de felles sikkerhetsavtalene ved årsskiftet 1989 og 1990 og grunnleggelsen av KSSE og dens etterfølger OSSE, er forsvunnet. Enda mer: Nå er det ikke bare NATO og USA som ruster kraftig opp. Nå gjør også EU det. Faren for våpenindustrien, som i en kort periode rundt 1989 var truet, er dermed avverget. Og dette vil utvikle en egendynamikk. Nye ordrer, ny våpenproduksjon, ytterligere våpeneksport, fortsettelse på den andre siden, og så tilbake i en vekselvirkning – en selvforsterkende syklus.
Rustningsindustrien kan feire 2019 som et av sine mest fremgangsrike år i historien. Jeg beklager å nøkternt slå dette fast. For fredsorienterte medmennesker, er det nesten ingenting å feire på slutten av 2019
Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten. Albrecht Müller var strategen bak Wily Brandts og SPDs valgseier i 1972. Han var også en av arkitektene bak Brandts avspenningspolitikk, som forsøkte å forbedre forholdet til landene i Østblokken.
