6. mai fikk Norge og Mexico enstemmig tilslutning i FNs Sikkerhetsråd om å arbeide for en fredsløsning på Ukraina-krigen. Siden den gang har partene aktivt motarbeidet sitt eget vedtak.
FNs Sikkerhetsråd vedtok enstemmig å stille seg bak en erklæring som tar til orde for en fredelig løsning på krigen i Ukraina. Sikkerhetsrådet ga sterk støtte til Generalsekretær António Guterres fredsbestrebelser. Den knappe teksten var utarbeidet av Norge og Mexico i fellesskap, og er den første fellesuttalelsen Sikkerhetsrådet har kommet med siden krigsutbruddet 24. februar.
I erklæringen minner Sikkerhetsrådet om at alle medlemsland gjennom FN-pakten er forpliktet til å løse internasjonale konflikter på fredelig vis.
Dette FN-vedtaket har fått lite oppmerksomhet i media, i Norge stort sett bare ved å resirkulere en kortfattet NTB-melding. En naturlig forklaring er at NATO-mediene har propagandert døgnkontinuerlig for det motsatte av en fredsløsning. Budskapet de siste ukene har vært at krigen kan vinnes militært bare ukrainerne får tilgang til nok våpen. Både USAs utenriksminister og forsvarsminister har sagt dette høyt. Da måtte NATOs Jens Stoltenberg selvsagt si det samme på pressekonferansen i Berlin 15. mai: Ukraina kan vinne denne krigen.
Denne uken kunne USAs forsvarsminister Lloyd Austin fortelle at Norge, som en del av ytterligere vestlige våpenleveranser, skal sende det tyngste artilleriet som det norske forsvaret besitter til Ukraina. Sikkerhetsrådet presisering, om at alle FNs medlemsland er forpliktet til å jobbe for en fredsløsning, saboteres aktivt av de kreftene som ser seg tjent med at krigen fortsetter. Krigen skal vinnes – og viktigere – Russland skal svekkes i størst mulig grad.
På World Economic Forum i Davos 23. mai uttalte den amerikanske senatoren Joe Manchin (Demokratene) at han var motstander av enhver fredsavtale mellom Ukraina og Russland. Manchin betrakter ikke krigen som en katastrofe, men derimot som «en mulighet»! Han ser krigen som en gylden sjanse for et regimeskifte i Russland.
Det er disse kreftene som er villig til å ofre et uendelig antall ukrainske liv for å nå sine egne, geopolitiske mål. Det er disse kreftene norske myndigheter støtter opp om når de sender stadig tyngre våpen inn i krigssonen. Dette er ikke venner av Ukraina, men fiender av Russland. Det er en vesentlig forskjell.
Norge og NATO tilhører mindretallet av verdens land
Av sikkerhetsrådets fem faste medlemsland; Kina, USA, Russland, Storbritannia og Frankrike, er det bare Kina som på en eller annen måte ikke er direkte involvert i krigen. Av de rullerende medlemmene av Sikkerhetsrådet; Irland, India, Kenya, Mexico og Norge er vi de eneste som er involvert som «medkriger»; dvs at vi aktivt forsyner Ukraina med våpen.
La det være klart: Norge tilhører et lite mindretall av verdens land som bidrar med våpenleveranser til Ukraina. Vi fremmer altså en fredspolitikk i FNs Sikkerhetsråd, mens vi samtidig aktivt støtter de kreftene som innbiller opinionen at krigen kan vinnes militært. Dette er selvsagt et paradoks, men samtidig typisk norsk; vi sier en ting, men gjør noe helt annet i praksis. Vårt nasjonale selvbilde sier fredsnasjon, i virkeligheten deltar vi aktivt i den ene krigen etter den andre. Norske politikere har de siste tiårene gang på gang øvd vold mot FN-pakten og valgt krig som virkemiddel for å nå politiske mål. Gang på gang har dette vist seg å være katastrofale feilvalg, ikke minst for de menneskene vi angivelig skal krige på vegne av.
Samtidig mates vi med krigspropaganda. Vi har sannsynligvis aldri tidligere vært vitne til en mer vellykket pr-kampanje enn den som kjøres på vegne av president Zelenskyj. Så er da også 150 vestlige pr-byråer involvert i den samkjørte kampanjen, som koordinerer en hær av utenlandske politiske strateger, Washington DC-lobbyister og et nettverk av etterretningstilknyttede medier.
Som i all propaganda er virkeligheten sort/hvitt, det er ikke rom for motforestillinger. Krigen skal forstås som en eksistensiell kamp mellom det gode og det onde, mellom sivilisasjon og barbari, mellom demokrati og despoti. At Ukraina langt ifra er noe eksemplarisk demokrati, men tvert imot har forbudt en rekke partier, stengt ned kritiske medier og fengslet opposisjonspolitikere, er fakta som underslås.
Hvor mange liv skal ofres?
For hver dag krigen forlenges går et ukjent antall liv tapt. Dette er det ikke god tone å påpeke, for straks møtes du med skarp fordømmelse og anklages for å gå Putins ærend. En sjelden gang slipper imidlertid en motstemme gjennom også i hovedstrømsmediene. Jacob Skaarenborg har jobbet i den danske Etterretningstjenesten i en mannsalder. Til VG sier han at vestlig våpenhjelp hindrer fredssamtaler mellom ukrainerne og russerne, og at våpenforsendelsene til Ukraina bare fører til mer død og ødeleggelse.
Påstandene fra USA- og NATO-hold om at en ukrainsk militær seier er innen rekkevidde, oppmuntrer til fortsatte våpenforsendelser. Men dette må snarere betraktes som synkroniserte heiarop. Stadig flere medier rapporterer at russiske styrker vinner frem i øst og i sør, og at de ukrainske styrkene nedkjempes eller overgir seg.
Derfor er en militær seier ikke innen rekkevidde, men tvert imot ute av syne. Dette aktualiserer budskapet om en fredsløsning som den eneste mulige løsning på krigen. Som medlem i FNs Sikkerhetsråd har Norge et spesielt ansvar for å leve opp til FN-paktens forpliktelser.
⁂
Hela texten samt källor och bilder se: Vi er forpliktet til en fredsløsning i Ukraina av Terje Alnes – spartakus.no, 28 maj 2022.
