22/12 – Norges sabotasje av Nobels nedrustningspris

Av Fredrik S. Heffermehl, jurist og forfatter.

Nobels siste oppfinnelse var en magisk gravstein. To ganger hvert år flyr navnet Nobel verden over, knyttet til forskningsfronten på tre felt, til det fremste i litteraturen, og til det viktigste av alle mål, en fredelig verdensorden. De fem prisene, alle med mål å endre verden til menneskehetens beste, gjorde hans navn udødelig. En genistrek – men hvor heldig var han med å betro sin idé om en global fredsorden til Stortinget?

Morgenbladets bidrag til årets Nobelfeiring var å omtale en ny bok, Ingrid Carlbergs biografi, Nobel – Den gåtfulla Alfred. Forfatteren, som nylig tok sete i det svenske akademi, er en sjelden begavelse i å beherske et enormt stofftilfang og bruke det til å skape levende bilder av mennesket Nobel og hans liv. Boken er mesterverk. Tove Gravdahl tar i sin bokomtale opp et tema med mye dynamitt i seg, det at Carlberg tar grundig avstand fra alle som har villet redusere Suttners betydning for fredsprisen. Nøkkelen til å forstå fredsprisen ligger i den politiske idéhistorie på 1890-tallet. Nobel var begeistret for Suttners bok Ned med våpnene i 1889 som utløste en durabelig bevegelse for å avskaffe våpen og militærvesen. Nobel støttet hennes arbeid økonomisk mens han levde, med sitt testament ga han henne fredsprisen. Det var to leire i debattene den gang og med testamentets ord om å minske eller avskaffe militærvesenet valgte Nobel entydig hennes side i striden. Dette har gjennom 13 år vært min grunnleggende tolkning av formålet.

Suttner er et minefelt i norsk Nobelpolitikk, et tema som det offisielle Norge lenge har skydd som pesten. Det handler nemlig om hvem som er de rette prismottakere, var Suttner og hennes meningsfeller de som Nobel ønsket å støtte med det han kalte «prisen for fredsforkjempere»? I min nye bok Medaljens bakside har jeg funnet at en skjebnesvanger uredelighet startet allerede 4 år før første pris ble utdelt. Stortingets presidentskap må i all stillhet ha besluttet å se bort fra den idé om fred gjennom nedrustning Nobel ville støtte. Ved dette underslaget, har norske politikere, i hvert fall siden 1922 (prisen til Nansen) frarøvet Suttners ideologiske etterfølgere den pris som etter loven tilhørte dem.

Dette har, som jeg viser i boken, krevet en god porsjon folkeforføring. Nobelkomiteen har søkt å skrive Suttner ut av historien. Kvinneligaen for fred og frihet gjorde etter krigen et stort arbeid for å få Nobels intensjon respektert. I 1962 skrev Ursula Jorfald en utmerket bok om Suttner og fredsprisen som svar på det hun så som forsøk på å redusere Suttners betydning, altså historieforfalskning. En rekord i freidig historieskriving hittil er, som utdypet i min bok, en utredning i 2015 hvor Olav Njølstad, som nytiltrådt Nobeldirektør, blant annet hevdet at det var Suttners ønske at Theodore Roosevelt, krigerpresidenten, skulle få den fredsprisen han fikk høsten 1906, og at hun anså ham som en «fredsforkjemper av ypperste merke».

Resultatene av min innsats gjennom 13 år har i liten grad nådd frem til publikum: I 2012 fikk jeg medhold hos svenske myndigheter som påla Nobelstiftelsen en rekke tiltak, blant annet å veilede og kontrollere sine underorganer i Norge. I 2014 skrev avdøde strafferettsprofessor Ståle Eskeland under en anmeldelse til ØKOKRIM om utroskap og underslag av betrodde midler i den norske forvaltningen av prisen. I 2015 vendte Kammarkollegiet tommelen ned mot et ønske fra Nobelkomiteen om et unntak fra stiftelsesloven. Styret i Stockholm kunne ikke fritas fra sitt overordnete ansvar for valget av prisvinner. Denne avgjørelsen ble etter norsk ønske anket inn for den svenske regjeringen. Dette var høydramatisk interskandinavisk nyhetsstoff skulle man tro, men hvor mange aner noe om alt dette? Media har god nese for hva de ikke bør snuse i.

I boken er jeg også kommet til at komiteens beste – og nesten eneste – riktige tolkning av formålet skjedde da lederen i 1906, utenriksminister (!) Løvland, holdt tale for Suttner og sa: «Vår oppgave er klar, å bekjempe alle voldshandlinger, enhver angrepskrig, og slik gjøre selv den berettigede forsvarskrig unødvendig. Vi skal vekke menneskenes samvittighet, la rettsorden og moral erstatte krigen.» Klar tale om formålet, men det ble med den ene gangen.

Jeg oppdaget i 2007 at Nobelkomiteen måtte ha glemt eller fortrengt hele testamentet, men mine forsøk gjennom 13 år har ikke gitt vesentlige endringer. Komiteen vil ikke godta tolkningen i mine bøker, men viser en påfallende motstand mot å komme med sin egen. Festtalene viser stadig hyppigere til Nobels egne ord, men dessverre: De falske slengkyssene til testamentet fra komitelederne Jagland og Reiss-Andersen har lite med Nobel å gjøre, de dekker over sviket mot hans intensjon. Avdøde Kaci K. Five har ære av at hun innledet Nobeltalen i 2015 med å forsiktig antyde at nedrustning er prisens formål.

Ut fra de norske Nobelorganenes innbitte kamp mot Nobels idé med prisen er det stor fare for at en liten detalj i det Gravdahl skriver vil bli misbrukt. Nobel og Suttner hadde ifølge Carlberg fredsønsket felles, men Nobel var grunnleggende uenig med Suttner om metode. Snarere enn fred drømte Nobel om «å finne en militær anvendelse for sprengelementene». Dette er slett ikke uriktig, det er bare ikke relevant siden det ikke riktig på det relevante tidspunkt for tolkningen, 27.11 1895, da Nobel underskrev sitt testament. Det er ikke feil, men vil bli brukt feil av en Nobelkomite som stadig prøver å avspore med å tolke Nobels skiftende meninger gjennom livet, i stedet for å tolke hans testament.

Det er ikke noe ønske hos meg å rippe opp i fortidens synder, målet er å gjøre kjent hvilket utrolig redskap for en bedre verden Nobel la i hendene på norske politikere. Norge kan utrette storverk når vi om få uker tar plass i FNs sikkerhetsråd, skrev jeg i Aftenposten 02.09 2020. En annen aktuell sak: hva kunne det ikke ha betydd for verdens fattige og sultne om landene kunne samarbeide om å befri hverandre fra våpen, krigere og kriger? Det er derfor jeg er så glad over å ha fått tilgang til Nobelkomiteens arkiver og kunnet vise frem alle de 115 veivisere som opp gjennom årene skulle ha mottatt Nobels fredspris om alt hadde gått rett for seg.

Fredrik S. Heffermehl, jurist og forfatter (Leder av Nobel Peace Prize Watch, redaktør av nobelwill.org).

Denna artikel är tidigare publicerad på (steigan.no).

Liknande artiklar